Lill Sverresdatter Larsen, forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund, inviterte arbeids- og inkluderingsvirksomhetene inn i helse- og omsorgstjenesten.
Forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen i Norsk Sykepleierforbund inviterte arbeids- og inkluderingsvirksomhetene inn i kommunenes helse- og omsorgstjenester i sitt innlegg på landsmøtet i Tromsø. Samtidig var hun tydelig på hvor grensen går mellom god oppgavedeling og kompetanseerstatning.
Fredagens andre bolk på A&I sitt landsmøte handlet om hvordan bransjen kan være en del av løsningen på utfordringene kommunene står i.
Bakteppet er en helse- og omsorgssektor som mangler folk, og et arbeidsliv der mange står utenfor. Perspektivmeldingen anslår at Norge vil mangle et betydelig antall helsepersonell fram mot 2040, og Sverresdatter Larsen understreket at teknologi bare i begrenset grad kan erstatte folk.
– Kom inn i helse- og omsorgstjenesten. Hjelp oss å bli bedre, sa hun til salen.
Hun mener bransjen har kompetanse helsetjenesten trenger. Tilrettelegging, kartlegging og oppfølging er kjernefaget i arbeidsinkludering, mens helsetjenesten etter hennes syn har et stykke igjen når det gjelder å tilrettelegge for egne ansatte.
Samtidig var hun presis på hva samarbeidet må bygge på. Når noen andre tar ansvar for bilparken eller organiserer måltidene, slik at sykepleieren kan bruke tiden sin på pasienten, er det god oppgavedeling. Når resultatet er at avdelingen klarer seg med en helsefagarbeider mindre, er det kompetanseerstatning.
Hun ba derfor om at feltet snakker om ansvars- og oppgavedeling.
– Spørsmålet er ikke hva slags oppgave du kan ta, men hva du kan ta ansvar for, sa hun.
Hun pekte på tre forhold som gjør oppgavedeling krevende i praksis. Ledelsen er for langt fra tjenesten, med et lederspenn på 93 ansatte per leder som median. Grunnbemanningen er så lav at tilrettelegging blir vanskelig. Og mye usynlig arbeid ender hos sykepleiere og helsefagarbeidere. Hun advarte også mot prosjekter som frigjør kapasitet så lenge finansieringen varer, men som blir til kutt når midlene tar slutt.
Hanne Islund, medlem av Innovasjons- og samskapingsutvalget, la fram NOU-en Den nye velferdskommunen. Utvalget foreslår tre hovedgrep. Et målrettet samfunnsoppdrag for å redusere og utsette behovet for tjenester, et praksisnært program som erstatter smale og kortvarige tilskudd, og et nasjonalt skaleringsfond.
Bakgrunnen for det siste er at gode piloter stopper opp lokalt, ikke fordi de ikke virker, men fordi det finnes få insentiver til å ta i bruk løsninger andre har utviklet. Islund mener utvalget gir bransjen en tydelig plass som samskapingspartner, og at et likeverdig partnerskap krever noe av alle parter.
– Vi må slutte å vente på å bli invitert inn, og heller gripe sjansene og ta ansvaret selv, sa hun.
I panelsamtalen fortalte Anne-Berit Lorentsen-Dybdal, prosjektleder i Harstad kommune, om samarbeidet med Inko. Det startet i 2022 med tretti biler i hjemmetjenesten som helsepersonellet selv måtte vaske og vedlikeholde. I dag ivaretar Inko femti biler. Sju personer i varig tilrettelagt arbeid er sysselsatt, og nærmere 1,8 årsverk er frigjort i hjemmetjenesten.
Espen Ludvigsen, styreleder i Inko og varaordfører i Harstad, mente kommunene må tørre å prøve, og at avstanden til virksomhetene de selv eier bør bli kortere. Anne-Britt Syversen, daglig leder i Sølve, fortalte om månedlige samarbeidsmøter med kommunedirektøren, ordføreren og Nav-lederen i Søndre Land, og at det gjør terskelen lavere for å ta opp nye ideer.
Flere i panelet etterlyste en mal kommunene kan bruke, og pekte på KS som en sentral aktør. Kristin Røymo, regiondirektør i Nav, la vekt på at det haster mest i nord. Nordland, Troms og Finnmark mister 15 000 ansatte i omsorgssektoren til alderspensjon.
– Vi har ikke for mange som mangler jobb i Norge. Vi har for mange jobber som mangler folk, sa hun, og la til at Nav ikke klarer oppdraget uten bransjen.
