Arbeid & Inkludering

Innhold

Pisk og gulrot gir ikke bedre inkludering

#205

En god dugnad kan ikke bygge på straff eller belønning, men at folk i tide får gode arbeidsrettede tiltak som kvalifiserer til de jobbene som er ledige, skriver Stien i kronikken.

Skal regjeringen lykkes med Inkluderingsdugnaden må den forstå at de helsemessige årsakene til at mange står utenfor ikke kan løses ved hjelp av insentiver, skriver direktør Kenneth Stien i en kronikk i Klassekampen.

Troen på at man ved hjelp av økonomiske innstramminger, eller økonomiske gulrøtter, kan få folk som står i ytterkanten av arbeidslivet i jobb står stadig sterkere. Forestillingen er at folk selv velger om de vil stå utenfor eller være i jobb. Mange har ikke den valgmuligheten, Denne tilnærmingen til offentlig politikk, der det ikke tas individuelle hensyn, gjør ofte vondt verre for den som trenger ekstra bistand til å komme inn på arbeidsmarkedet.

Skal regjeringen lykkes med Inkluderingsdugnaden må den forstå at de helsemessige årsakene til at mange står utenfor ikke kan løses ved hjelp av insentiver. Den må også ta hensyn til ressurssituasjonen og måten Nav er organisert på.

Regjeringen vil satse mer på lønnstilskudd for å få arbeidsgiverne til å åpne arbeidslivets porter. I dette støttes de også av Sysselsettingsutvalget. Fraværende begge steder er en analyse av hvordan dette skal gjøres.

Lønnstilskudd er ofte en lettvint løsning. Ressurssituasjonen og stort arbeidspress gir Nav-veiledere insentiv til å bruke ordningen på en måte som ikke er forenelig med det regjeringen ønsker å oppnå.

Med et lønnstilskudd forsvinner arbeidssøkeren ut av Nav-systemet en stund, men uten at det er tatt tak i de substansielle problemene arbeidssøkeren måtte ha. Det er ikke engang sikkert at tilskuddet brukes på dem som trenger det mest. Nav er underlagt stadig mer detaljerte resultatkrav. Disse resultatene nås lettest hvis lønnstilskuddet brukes på arbeidssøkere som står nært arbeidslivet. Særlig de som ville ha klart seg på egen hånd.

Sannsynligheten for overforbruk er svært stor, men uten at brukerne med psykisk lidelser, sykdom eller så store lese- og skrivevansker at de har problemer med å fungere i det moderne arbeidslivet får hjelp.

Forskning viser at lønnstilskudd kan gi gode resultater, men at designen av tilskuddet er avgjørende. Da må tilskuddet brukes på brukerne med det største behovet for hjelp, og i samspill med andre tiltak.

Flere rapporter, blant annet fra Riksrevisjonen, dokumenterer at Nav i altfor mange tilfeller ikke gjennomfører brukersamtaler og arbeidsevnevurderinger. Dermed blir det vanskelig å avgjøre hvilke arbeidssøkere arbeidsgivere bør få lønnstilskudd for å ta imot. Slik situasjonen er i dag, ligger alt til rette for at de negative konsekvensene ved bruk av lønnstilskudd vil overgå de positive effektene.

Det klareste eksemplet på feilslått insentivstyring finner man i saken om arbeidsavklaringspenger (AAP). AAP skal sikre folk inntekt i perioder der de på grunn av sykdom har behov for hjelp fra Nav for å komme i arbeid.

Regjeringen har redusert lengden man kan motta AAP fra fire til tre år. Samtidig er det blitt vanskeligere å få innvilget forlengelse. Dette skal motivere arbeidssøkerne til å komme seg i jobb slik at man kan unngå at folk blir gående på AAP for lenge.

Endringen tar ikke tak i grunnen til at folk blir gående lenge på AAP. Fra AAP innvilges går det i gjennomsnitt ett år før man får tilbud om arbeidsrettet tiltak, eller annen aktivitet.

Når regjeringen «strammer» inn på ordningen, fører ikke dette til at brukere eller Nav tar seg sammen. Brukerne kan uansett verken gjøre noe fra eller til, men må vente. Nav-veilederne er fanget i et system der de ikke har tid eller ressurser til å hjelpe alle brukere.

Regjeringen forsøker å løse det som i realiteten er en systemsvikt med å legge press på dem som rammes av svikten. Det blir som å prøve å gjøre kreftpasienter fortere friske ved å kutte i behandlingstiden.

Så langt har endringen gjort at mange som kunne ha kommet i jobb er blitt skjøvet over på uføretrygd og dermed varig ut av arbeidslivet. Andre er blitt avhengig av sosialhjelp fra kommunene. Problemet er dermed ikke løst, bare overført til andre budsjetter. I stedet for å gi folk et arbeidsrettet tilbud, dytter man rundt på dem.

Regjeringen bruker mye energi på å markedsføre Inkluderingsdugnaden. Det er positivt at man gjennom dette ønsker å mobilisere arbeidsgivere.

Inkluderingsviljen i næringslivet er sterk, og økende. Sentralt for arbeidsgiver er reduksjon av risiko. Det er godt dokumentert at trygghet for arbeidsgiver er først og fremst at man får tilgang til kvalifisert arbeidskraft og tett oppfølging underveis, slik at arbeidsgiver ikke opplever å bli stående alene i inkluderingsprosessen. Men regjeringen har en overdreven tro på at insentiver kan løse samfunnsmessige utfordringer i gjennomføringen av arbeidsinkluderingspolitikken.

Skal flere som står i ytterkanten av arbeidslivet i jobb, og færre i uføretrygd eller sosialhjelp, må det gis tilbud tilpasset de enkelte arbeidssøkernes behov. En god dugnad kan ikke bygge på straff eller belønning, men at folk i tide får gode arbeidsrettede tiltak som kvalifiserer til de jobbene som er ledige.