Faksimile fra Dagbladet.
Endringen av arbeidsavklaringspenger skulle reparere en ordning som ikke fungerte optimalt. Men reparasjonen har så langt virket mot sin hensikt, skriver direktør Kenneth Stien i et innlegg i Dagbladet.
Enkeltmennesker rammes av systemfeil og folk risikerer å bli kastet ut i fattigdom i stedet for å hjelpes inn i jobb.
Tiltakssystemet og trygdesystemet er skjørt. Endringer som skjer for brått og uten tilstrekkelige overgangsordninger, får store og utilsiktede konsekvenser. Flere personer har plutselig mistet sin inntekt, selv om man ikke er ferdig avklart. Det er en vesentlig økning i utbetaling til sosialhjelp, og man ser også en overraskende stor økning i nye uføretrygdede. Innstramming på en ytelse, fører til økning på andre ytelser og budsjetter uten at folk av den grunn kommer nærmere arbeidslivet.
Nav gjør det de kan for å skape størst mulig trygghet for brukeren, og bruker nå i større grad tiltakspenger som livsoppholdsytelse til brukere. Dette spiser av budsjettet for aktive arbeidsmarkedstiltak. Penger som skulle brukes til å hjelpe folk i jobb, brukes i stedet nå på å gi folk noe å leve av. Kutt i tiltaksplasser bidrar ytterligere til å avskjære muligheten for et arbeidsrettet tilbud i tide. Konsekvensene kan forplantes i mange år fremover. Mange som nylig har fått innvilget arbeidsavklaringspenger settes på vent fordi det er akutt behov for hurtigavklaring av de som står i fare for å miste rettighetene. Revidert statsbudsjett er regjeringens sjanse til å rette opp.
Velferdssamfunnet grunnpilar er Gerhardsens formulering om "å gjøre sin plikt, kreve sin rett". Det betyr et krav om å jobbe for alle som har mulighet og et krav til samfunnet om å stille opp for alle som ikke har mulighet til å jobbe. En mye brukt nyformulering fra regjeringen er at "å stille krav er å bry seg". Det er å overføre en større del av ansvaret på enkeltindividet.
AAP-ordningen hadde en svakhet ved at særlig noen unge brukere kunne bli "innelåst" i en trygdekarriere med en relativ raus AAP-ytelse ut ifra alder, selv om det ikke har ligget en klar sykdomsdiagnose til grunn, men hvor det er andre og mer sammensatte årsaker til utenforskap. I stedet for en treffsikker endring for denne avgrensede gruppen, har man skutt med hagle slik at langt flere blir rammet: Mennesker som er godt i gang med utdannings- eller attføringsløp på vei til jobb, møter veggen i form av økonomisk utrygghet. Mulig kan økonomiske incentiver stimulere flere til å velge jobb, men da må valgmuligheten være der. Personene det her er snakk om har i liten grad denne valgmuligheten. Men mange kan få den hvis de får et tilbud med tett og bred oppfølging i tide og at samfunnet har tro på at de kan lykkes i arbeidslivet. Å stille opp er å bry seg.
1. Nestleder Aud Marit Sollid i Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) som organiserer mange ansatte i sektoren skriver i et innlegg i Dagbladet 16. mai at "Uføretrygd er den beste løsningen for noen, men da basert på grundige faglige vurderinger. Ikke ved «nestekjærlig» å stramme inn på inntektssikringsordningene for de mest utsatte gruppene". Les dette innlegget her: https://flt.no/blogg/nestekjaerlige-innstramminger/